Stjernelause Døgn - Kari Bremnes

Det e ondt å være våken i de stjerneløse døgn

Det e time for erkjennelse av sannhet og av løgn

Det e ingen som kan komme, det e ingen som kan se

Det e du og du aleina som ska enda lenger ned

Det e time for ei messe over svake øyeblikk

Det e lyd av stort orkester, men ikkje av musikk

Det du høre e det ropet som va innestengt et sted

Fra det du aldri kommer over, det som bare tar dæ ned

Og du får ikkje forsvarer, og du får ikkje forlik

Du e nådeløs som dommer over dine egne svik

Og du dømmes evig uro og umulig rastløshet

Sånn at du og du aleina kommer enda lenger ned

Over djupet heng ei klokke, den kan ligne på et skall

Men den går og går I mørket, uten visera og tall

Uforstyrrelig I mørket, uten følge, uten stans

Gjennom tima og sekunder, som om djupet ikkje fanns

Og den har ikkje nå hjerte, men du høre hjerteslag

Der den banke sæ igjennom, rolig videre mot dag

I begynnelsen va dagen og en åpen horisont

La det nu bli lys igjen!

Sjøl om det gjør ondt